Det skal jeg snakke om på Litteraturhuset i Oslo, lørdag 5. april, men presenterer her noen innledende analyser.
Grafen under viser kumulert overdødelighet per million, vaksinasjonsdoser per 100 og ukentlige Covid-dødsfall per million. Utvalgsdata er 39 land og analysene er vektet for befolkningsstørrelse (se Note for detaljer om utvalgsdata).
Vi ser en jevn økning i kumulativ overdødelighet både før og under utrullingen av Covid-vaksinen. Vi ser også en økning i kumulativ overdødelighet etter at vaksinasjonsraten flatet ut fra rundt månedsskiftet februar-mars 2022, markert med en referanselinje. Dette til tross for at Covid-dødsfall (per million per uke) viste en fallende trend i samme periode.
Det er kanskje en tendens til utflating i kumulert overdødelighet i 2023, men den ser ut til å tilta på slutten av året (unaturlige endringer er pga. land som er ekskludert fra noen av analysene).
Utflating eller ei, det naturlige hadde vært en reduksjon i kumulativ overdødelighet pga. «mortality deficit», dvs. en forventer reduksjon i dødelighet etter en periode med overdødelighet, men vi opplever snarere det motsatte.
Gjennomsnittlig overdødelighet i grafen under vektet for befolkningsstørrelse f.o.m. 6/3-22 (tidspunktet da vaksinasjonsraten flatet ut) og ut 23, var 6,0 prosent, men variasjonene er store. Sør-Korea topper listen med14,6 prosent overdødelighet, mens Luxembourg er på bunn med 5,3 prosent underdødelighet (bare et fåtall land hadde underdødelighet og de utgjør kun 6,4 prosent av det totale innbyggertallet).
Hva kan da forklare gjennomgående høy overdødelighet og store variasjoner? Virket ikke Covid-vaksinen, eller har noen land vært for lite flinke til å vaksinere? Nja, ikke så sikker på det siden gjennomsnittlig overdødelighet er målt i en periode med fall i Covid-dødsfall. Kan forklaringen da være motsatt, at selve vaksinen har ført til overdødelighet? Dette er viktige spørsmål som fortjener svar.
Note
Datagrunnlaget for analysene har vært Our World in Data. Datasettet er omfattende, men for svært mange land er det store mangler. Det kan også være grunn til å anta at datakvaliteten for kanskje spesielt endel fattige land er relativt dårlig. Å sammenligne land som er svært ulike i sosioøkonomisk utvikling kan forøvrig være problematisk. Jeg har derfor tatt utgangspunkt i land som av FN i 2019 ble rangert til å være «Very high» på skalaen Human Development Index. Det indikerer relativt god datakvalitet, samt relativt homogene data. Our World in Data inneholder konsistente data over tid fra 39 av disse landene, og som jeg derfor benytter i analysene. 32 er europeiske, mens de resterende er Canada, USA, Chile, Australia, New Zealand, Sør-Korea og Israel (hvor jeg har tatt ut data etter krigsutbruddet). Det totale befolkningsgrunnlaget i de 39 landene er litt over en milliard.
Very nice!